24 december, Kategori: Okategoriserade

Vinnaren i Farmorsbloggens tävling!

Stine från Norge vinner guldhjärtat från LifeStone! Hennes berättelse handlar om Mirakelpojken som ville födas, som klarade att överleva och växa i livmodern trots att det mesta av fostervattnet hela tiden läckte ut genom hålet efter fostervattenprovet. Berättelsen handlar också om en mamma som valde att lyssna på sitt hjärta och sin kropp och att förlita sig på det hon hörde.

Varsågod, här får du en stunds härlig julläsning!  Jag har översatt till svenska här och där 🙂

”Hei – jeg skriver på norsk – håper det går bra..
Min historie begynner våren 2006, da jeg ble gravid med min nummer 4, vår nummer 6. Jeg var 42 år, og vi bestemte at vi måtte ta en fostervannsprøve. Jeg hadde noen episoder med blødninger, det tok evigheter å få svar på prøven, men til slutt fikk vi vite at jeg bar på et friskt guttefoster (pojkfoster). Jeg kunne endelig nyte (njuta) et normalt svangerskap (graviditet)…
Det gjorde jeg, i 11 dager. Så, i 19. uke, gikk vannet (vattnet). Ikke bare en lekkasje – alt vann forsvant.
Fortvilelse, akuttmottak på sykehuset, og den beskjeden vi visste vi ville få: Her er det ikke håp. Fosteret lever, men det beste er å avslutte (göra abort).
Jeg hadde nettopp (just) sett armer, ben, og et levende hjerte på UL-skjermen, så jeg nektet (nekade).
Etterhvert fikk jeg legen (läkaren) med på et ”kompromiss”: hvis det ikke var tegn (tecken) til infeksjon dagen etter, skulle vi snakke om det.
Hjem, tilbake dagen etter: ingen infeksjon. Det var antakelig hullet (hålet) etter fostervannsprøven som ikke hadde leget seg – det så ut som om lekkasjen var et stykke oppe, og at det vannet som ble produsert, var nok til at min lille spire (lille parvel) hadde litt vann rundt seg. Ikke mye, ikke nok, men det var heller ikke helt tørt.
Så gikk dagene… Kontroller først hver dag, så hver annen dag, så hver uke. Vann ble produsert, av både spiren og meg, og rant ut igjen. Og hver gang så vi det lille hjertet slå på skjermen.
Vi traff leger  som ikke ga oss mye håp, og noen som støttet oss i vår beslutning. Min far, som også er lege, var naturlig nok redd for meg, og sa at vi måtte tenke på at en infeksjon kunne ta livet av meg, og en infeksjon kunne komme fort. Det ble aldri påvist noen infeksjon.
Legene ville ikke gi meg antibiotika forebyggende, det var ikke ”policy”. Jeg manipulerte en turnuslege (jourläkare) til å gi meg en kur med bredspektret penicillin, og så gikk dagene igjen.
Vi fikk høre at vi kunne ta beslutningen om å avslutte (göra abort) selv frem til uke 22. Deretter hadde fosteret selvstendige (egna) rettigheter, og det var ute av våre hender. Vi fikk høre at det kunne bli misdannelser (fosterskador), både lunger og skjelett kunne bli berørt av for lite fostervann. Vi valgte å fortsette.
Hele tiden visste vi at fødselen kunne starte når som helst. Og hele tiden var min lille spire så elskverdig at han hoppet og spratt, sparket og slo. Jeg visste at han levde – det sa han klart ifra om!
Vi gikk over mange ”magiske” grenser: Uke 20, uke 22, uke 24 (da ville han få hjelp hvis han ble født), uke 26, uke 28… I uke 28 ble vekten målt til 1200 gram – det høres underlig ut, men gleden sto i taket!
Hele tiden rant vannet ut, men mengden der inne ble anslått til å være grei (bra). Ikke nok, det var men heller ikke helt tomt.
Jeg hadde akkurat passert uke 30 da resten av vannet rant ut. Jeg var helt sikker på at nå – nå var det tomt, og reiste til sykehuset. Bagen hadde ligget i bilen i 3 måneder, og nå ble det bruk for den.
Jeg ble lagt inn, og siden spiren lå i seteleie, ble det bestemt keisersnitt.
Jeg fikk lungemodningssprøyter, og om morgenen 2 dager etter tok de en svak, men overraskende stor gutt på 1640 gram ut av magen.
Han lå der uten vann, uten fostersekk og uten hinner. Det var bare ham, morkaken og livmoren.
Han ble skysset til nyfødtintensiv, hvor de forsøkte å legge ham i respirator, men han nektet… Så han fikk CPAP (oksygenmaske). De jobbet lenge med ham, en lunge kollapset, og han var nær slutten, men han overlevde.
Da vi slapp inn etter 8 (!) timer, var det en veldig, veldig sterk opplevelse. Jeg knakk sammen, og slapp alle følelser ut etter et 3 måneder langt mareritt (mardröm).
Etter at det ble bestemt keisersnitt var jeg aldri i tvil om at han skulle overleve – det var bare godt å legge ansvaret over på noen andre, og jeg stolte (litade) ikke lenger på kroppen min.
Han overlevde. Etter 7 uker på sykehus kom vi hjem. Spiren veide da 2,2 kg.
I dag er han 3 år, har tatt igjen sine jevnaldrende (jämnåriga) på alle måter (sätt), har ingen skader, og blir ikke syk mer enn andre barn.
Han er på alle måter vår Mirakelgutt!
Jeg er takknemlig (tacksam) – for spesielt to leger, som ga oss akkurat nok (tillräckligt) håp til at vi ikke ga opp. For at jeg var så gammel og sta (envis) at jeg ikke hørte på det de første legene sa. For at min lille Mirakelgutt ville leve.”

Kommentarer

  1. Kommentar av Carola Berntsson den 24 december, 2009 kl 11:12

    Så fint! Grät när jag läste! En värdig Vinnare!
    God Jul önskar Carola

  2. Kommentar av sara - Glitterögon den 24 december, 2009 kl 02:05

    En sån underbar mirakelberättelse. En sån fantastisk historia, ett sånt mod och vilken tur.

    God jul önskar jag dig och alla de dina 🙂

  3. Kommentar av Monica den 24 december, 2009 kl 02:54

    Snufser og gråter, for en rørende historie, så godt å høre at hun kjente etter hva som føltes rett for seg selv og det barnet hun bar. Og så koselig at hun vant en så fin premie i bloggen din.
    Ønsker alle en god jul

    MVH Monica

  4. Kommentar av sessan ☆ den 24 december, 2009 kl 03:04

    Stina är en riktigt värdig vinnare med sin Mirakel historia ♥

    Tittar in för att önska min glädje spridare i cyber space en välsignad Jul ;D

    Jag hoppas av hela mitt hjärta att den blir den bästa.

    Massa massa varma Kramar från mig

  5. Kommentar av Ellen Hagerö den 24 december, 2009 kl 09:43

    Ett stort och hjärtligt grattis samt en GOD JUL till Farmor och Alla Er Andra!

  6. Kommentar av Stine den 25 december, 2009 kl 10:46

    Hei Farmor – vant jeg?? Tusen, tusen takk! Hvilken herlig julegave – nå ble jeg kjempeglad!
    Ønsker deg og dine en trivelig jul!

    min mail er shstens(at)online(dot)no

  7. Kommentar av fjortisensmorsa den 27 december, 2009 kl 01:15

    Grattis Stine!!! Och grattis till alla oss andra som fått ta del av alla berättelser 🙂 Kram!

  8. Kommentar av Therese Carlson den 1 januari, 2010 kl 11:20

    Grattis Stine till ditt lilla mirakel! En fantastisk berättelse som berör och som visar vilken oerhört stor livskraft din lille gosse hade och säkert fortfarande har. All lycka till dig och din familj!

  9. Kommentar av Britt-Marie Ivarsson den 3 januari, 2010 kl 11:37

    Hej Stine!

    Vilken fantastisk berättelse.
    Du är verkligen ett föredöme när det gäller att
    visa respekt för livet och för din lille gosses rätt att få bli född.
    Mycket klokt och förståndigt beslut. Grattis!!!
    Må så gott! Kram